Turing i Kashmir og Ladakh

Fredag morgen pakket Astrid og jeg alt vi trengte i en liten sekk, mens Mubarek og Tariq pakket alt fellesutstyr, ikke i sekker, men i papp- og metallesker, striesekker og presenninger surret med tau. Og det var ikke lite heller,vi hadde tre hester med oss fra landsbyen Naranag og ca 3-4 km innover en trang, men vakker dal. Vi lot "reisefølget" vårt dvs Tariq og Mubarek (som tok oss med fra Dehli), sjåføren vår som skulle overnatte til neste dag, og to gutter til å ta vare på hestene, ordne med å laste på hester, slå opp telt osv. Selv ble vi tatt med av turguiden vår Rias på en liten tur innover dalen. Det viste seg at vi ikke skulle være alene i dalen, som allerede var bebodd av en del andre turgrupper og saueflokker med sine gjetere. Men vakkert var det, den grønne dalen var omgitt av store snødekte alpefjell.

Kvelden ble tilbrakt i det største teltet, med middag og litt øl, før vi gikk tidlig til sengs i vårt eget lille telt.

Dagen etter stod vi opp, fikk servert omelett til frokost, og en pose med litt lunsjmat. Av reisefølget på 6 stk, var det nå bare tre igjen, Tariq som laget mat, Rias på 19 som var turguide og Golan på 21 som passet på hestene. Organiseringen bak, og planene for de neste dagene fikk vi ikke vite så mye om. Og selv om vi prøvde å få litt del i hva som var tenkt, fikk vi svar som om det var en fornermelse at vi ikke stolte på at vi kom til å få en bra tur.

Så begynte vi på den første fjellturen som skulle ta 3-4 timer opp til en topp, men vi visste pent lite om høyden bortsett fra at det kanskje var 4000 moh. og at vi kanskje gikk fra 2000 moh. altså over 2000 meter stigning. Etter ca 3 timer sikksakk gjennom bratt skog, kom vi til en åpen slette som strakte seg oppover fjellet. Der var det to sigøynerhus som ble brukt når de frakter saueflokkene sine opp dit. Da var vi framme på toppen og kunne ta en lang lunsjpause mente guiden. Men vi var jo ikke på toppen enda, den var enda et par hundre meter lengre opp, så langt vi kunne se. Dit ville ikke guiden, men vi måtte gjerne gå opp og se om vi ville. Så etter en lang lunsjpause med soling på 4000 meters høyde, begynte vi å gå oppover igjen. Men gud så tungt det var! Joda, vi hadde vært litt redusert den siste uka, men at vi plutselig var i så dårlig form? Vi trodde trettheten før pausen bare var varme og sult, men nå innså vi at vi var høyere enn vi trodde, og dermed fikk vi mindre oksygen. Merkelig følelse, bena vil, kroppen vil, hodet vil, lungene puster normalt, men likevel måtte vi pause hvert 20 skritt. Vi kom oss opp til dit snøen lå i alle fall. Så ga vi opp. Der ble vi tatt igjen av en Amerikaner, som gikk litt lengre, og mente at vi ikke var så langt unna toppen, men at man måtte opp på en isbre, noe som var litt for skummelt. Litt frustrerende for toppglade jenter å komme nesten opp, men vi fikk bare innse våre grenser. Og utsikten skal vi virkelig ikke klage på! For noen fantastiske fjell! Vi kjenner mange som hadde kost seg her...

Men altså, når man har gått 2000 meter opp, må man også 2000 meter ned... På veien klarte Astrid å trå feil på en eller annen måte, en slags strekk i kneet. Så planen om fjelltur dagen etter og, ble litt vanskelig. Istedet tok vi turen nedover dalen til landsbyen for å se oss litt rundt. Hestegutten Golan ble med oss, og vi fikk lov til å komme på besøk til familien hans. I huset bodde foreldrene, et par brødre med sine koner og uvisst antall barn, ei yngre søster og om et år, etter hans arragerte bryllup, kommer nok hans framtidige kone til å flytte inn. Vi satt en god stund på gulvteppet på kjøkkenet med damene i huset og drakk te, en spesiell opplevelse. De pratet lite eller ingen engelsk, men likevel følte vi at de synes det var gøy med besøk. Veldig søte damer i alle fall.

På ettermiddagen ble det litt soling utenfor teltet, før vi tok med oss de to guttene oppover elva på fisketur. Det er visstnok en del ørret i elva, men vi var ikke så heldige denne dagen. Golan fikk en på fiskestangen, som han slengte opp i været og mistet mellom de store steinene. Guttene hoppet ned for å lete, mens jeg lo, og Astrid tok bilder. Det ble god stemning i alle fall. Vi fant fort ut at vi trives litt bedre med disse guttene, enn med Tariq som er litt eldre, og som alltid skal fortelle meget dramatisk om sine viktige opplevelser i livet. Eller evt. spørre spørsmål som f.eks. "hva synes du er det beste i livet?".
Selv om det ikke ble noen fisk, hadde vi en trivelig kveld. Jeg og Astrid lagde pinnebrød som vi stekte på bålet, og så sang vi litt vår- og 17. mai sanger for å øve oss litt. Speiderstemning...

Siste dagen ble rett og slett bare brukt til pakking og soling og nyting av deilige Kashmir, før vi ble nødt til å dra tilbake til byen og husbåten. Da vi kom fram til Srinagar stoppet vi innom huset til vår faste sjåfør, Shafi, og der ble vi selvfølgelig også invitert på te og kjeks, og fikk møtt både kona og hans tre nydelige barn. Så ble vi sittende en stund der og spilte et spill som lignet litt på biljard, men med runde flate brikker, istedet for kuler.

Så var det plutselig 17. Mai! Men uten bunad, flagg, kroneis, korps, barnetog, 17.mai-kafé, borgertog, middagsselskap med Mormor, vårvær og alt som hører til. Triste greier med andre ord. Men vi kom oss til byen og spiste en stor is, drakk god kaffe på en vestlig kafé, og trallet på ja vi elsker og gammel jegermarsj mens vi gikk hjemover. Og så klarte jeg å lære toåringen i familien å si ja, nei, takk og ylla (hurra), så vi var ganske fornøyde med dagen likevel;)

Dagen etter, kl 5 om morgenen, stod vi opp og satte oss i en jeep sammen med 6 andre reisende og en sjåfør. Vi forberedte oss på en 12 timers tur til Leh, som ligger enda høyere opp i fjellene mot øst, altså skulle vi rett opp i Himalaya, mot grensa til Tibet. Som ventet tok turen lengre tid enn ventet, nærmere 20 timer. Men to av de ble tilbrakt i en landsby før det høyeste fjellpasset, der vi måtte vente på at all motgående trafikk hadde kommet over. Jeepene samlet seg opp på en stor åpen plass, i en slags "kø". Da vi endelig fikk lov til å kjøre, forvandlet denne "køen" seg til en "flokk" som om det var en fellesstart på ski. Jeepene presset seg ut gjennom porten i kamp om å komme først, og så var det litt rally bortover veien, før de innfant seg på sine respektive plasseringer. Indere er gode på sniking!

Ikke lenge etter var det lite muligheter for sånt tull. En smal vei førte i sikksakk med bratte hårnålsvinger oppover en fjellside. Veien var hakket rett ut i det grusete fjellet, dermed var det stupbratt fra veien og rett ned i dalen under, som ble fjernere og fjernere for hver meter. Og autovern er det ingen som har hørt om. Så der satt vi med hjertet i halsen og visste ikke helt om vi skulle være mest redd, eller overveldet over den mektige naturen med de fantastiske fjellene. Heldigvis kjørte vi ikke så fort, og vi møtte ikke altfor mange motgående biler og vi kom oss trygt over på andre siden, og takket Gud og Jesus, Buddha og dalai Lama, sjåføren og alle andre som kunne tenkes å være i nærheten...
Midt på natten kom vi fram til den lille fjellbyen Leh. Sjåføren fant oss et hostel med harde senger og tynne tepper, men vi fikk oss litt ordentlig søvn likevel. Neste dag byttet vi til Indus Guesthouse som, ifølge den store mørke og hyggelige eieren med enormt mørk stemme, Jakob, er det eldste gjestehuset i byen. Her hadde de litt bedre senger, varmt vann og terasse.
Etterpå gikk vi for å se på Leh Palace, der den tidligere kongefamilien bodde. Der ble vi liggende en stund i det lille buddhistiske "kapellet" og meditere litt. Leh er nesten i Tibet, og buddhismen og Dalai Lama står sterkt her, det medfører en del pilgrimsfarere fra alle land som kommer hit for å lære mer om meditasjon og andre viktige ting i livet. Eller gå på tur i fjelletne noe som forsåvidt kan forsvares som meditasjon det og. Det kjennes på stemningen.

De to siste dagene har vi vandret rundt i byen, vært litt høyde-slitne, men ikke syke, og blitt kjent med en gjeng andre backpackere som er her. Leh ligger liksom ikke på den vanligste reiseruten, så folk som kommer hit er enten på jakt etter store naturopplevelser, eller er interessert i folket, religionen osv. Mye interessante og trivelige folk ivertfall.

I morgen planlegger vi rafting på Indus-elven, og dagen etter skal vi prøve oss på litt fjellgåing igjen. Mest bortover og ikke så mye oppover denne gangen. Vi blir borte i 3 dager, og skal overnatte i landsbyer underveis.

Med andre ord; vi har det ganske fantastisk, og koser oss nesten ihjel. Så ingen bekymringer takk!

Klemmer fra Astrid og Marianne.