Sikher er Sniker!

Vi ble i byen Leh i Ladakh i 8 dager. Men det ble ingen fjelltur. Høyden og formen tilsa at det ikke var så lurt. Men det ble en del flotte oppleveser likevel. En kveld møtte vi et canadisk par på vår faste internettkafé, nettet var nede, så da ble vi sittende å prate istedet mens vi fikk servert chai av den trivelige internettmannen Mustafa. Canaderne hadde bestilt taxi til Kardong La Top, som er verdens høyeste pass og bilvei, og de ville gjerne ha oss med. Siden vi som vanlig ikke hadde noen spesifikke planer for morgendagen, sa vi ja takk til det:D Max, en amerikaner vi møtte på første dagen ville også. Dagen etter dro vi til "kommunehuset" for å fikse tillatelse til å dra ut av Leh-området. Canadierne hadde fått vite at turister kunne få fikset dette på egen hånd, og spare tid og penger ved å slippe å gå gjennom et turistbyrå som er den vanlige måten. Det var lettere sagt enn gjort. På kommunehuset fikk vi virkelig lære hva byråkrati betyr. Først ble vi sendt fra kontor til kontor. Så fikk vi beskjed om at dette måtte ordnes gjennom et byrå, ellers fikk vi snakke med "Big Boss", men han satt i et møte så vi fikk vente. Etter to timer med mye venting, en prat med Big Boss, krangling på det separate "kontoret" som faktisk ordnet med tillatelser, en tur til kopibutikken for å kopiere pass osv. fant vi ut at det faktisk bare er indere som får lov til å ordne slikt på egen hånd. Utlendinger må gå gjennom et av de mange turistbyråene i byen, og det kan fort ta litt tid. Redningen ble vår kjære venn og ninja-pirat-Ladakher Gyatso, som har sitt eget tur-byrå, og som etter litt administrering fikk ordnet oss tillatelsene. Endelig begynte vi turen opp til det 5600 m høye passet på verdens høyeste bilvei. Og gjett om det var verdt det... Fantastisk utsikt over gigantiske fjell og te på verdens høyeste kafé.

En annen dag tok vi buss til en landsby i nærheten, Thiksey for å se på et buddhistisk tempel og kloster der. Først satt vi litt for lenge på bussen, kjørte rett forbi, og måtte dermed vente en halvtime i en annen landsby før bussen kjørte tilbake. Men det gjorde ingenting, for da fikk vi tid til å ta en titt på indus-elven. I tillegg hadde de militærøvelse der, så vi fikk se mange soldater som hoppet ut av fly i fallskjerm. Ladakh krangler litt med både Kina og India, siden de helst vil være en del av et fritt Tibet, og derfor er det nødvendig med et sterkt forsvar her. Men ørkenen i Ladakh er nok også et godt øvingsområde, for her er det MANGE miliærbaser gitt! Uansett, vi kom oss til tempelet og ble overveldet av buddhistisk kunst atter en gang. Lurer på hvor mange Buddha-statuer vi faktisk har sett i løpet av denne turen....
På vei tilbake var vi innom et tidligere kongepalass i en annen landsby, og fikk en liten topptur med på kjøpet.

Dagen etter fikk vi endelig til en raftingtur på Zanskar-elven som renner ut i Indus. Vi dro sammen med en indisk familie fra Mumbai og seilte mest nedover elven som ikke var så veldig vilter. Men det var en del heftige partier, og jeg ble helt gjennomvåt, så det var absolutt veldig gøy.

Siste dagen dro vi til Asias største innsjø, Pangong Lake. Tilsammen 10 timers kjøring på mye humpete vei, for 2 timers "lakeview" var likevel verdt det. Innsjøen har 7 farger, men er mest knallblå og knall turkis, og utrolig vakker. Og så ligger den halveis i Kina, så da har vi sett det og;P Vi skal legge ut bilder altså...

På kvelden sa vi adjø til Leh og Ladakh. Og til Max og Gyatso som vi har vært ganske mye med den uken. Det er alltid så innmari rart å si hadet til folk du ikke aner når eller OM du ser igjen... Vi skulle gjerne vært lengre, men vi har jo andre ting vi vil oppleve og...

Fredag tok vi først fly, så buss til Amritsar i Punjab som grenser til Pakistan i vest.
Her var vi plutselig tilbake i stress-og-kaos-India igjen. Men byen har et fantastisk vakkert og berømt "Golden Temple" Som for sikhene (en veldig annerledes gren av Islam) er like hellig som Mekka for muslimer. Det lille gulltempelet ligger i en liten firkantet dam som er innebygd i et enormt marmorkompleks. Hit kommer både sikher, muslimer, hinduer og andre for å bade seg i hellig og etter historien helbredende vann, og tilbe sine guder på diverse vis. Dvs. masse folk på en plass. Og der det blir trangt, feks, på broen ut til og inni selve gulltempelet, blir det dytting. Om japzanerne er flinke å stå i kø, er indere totalt motsatt. Her er det om å gjøre å komme først fram, og det gjøres ved å dytte bort andre. Sykt irriterende, og noe som, sammen med alle inderne som absolutt skal ta bilde sammen med to norske blåøyde jenter, ødela mye av opplevelsen for oss. Men utenom det er det en fantastisk fin plass, hvor man kan ta livet med ro, og se på alle de fine indiske draktene og de religiøse ritualene.

Komplekset er åpent for alle, og alt er gratis. Tilogmed mat, som de serverer hele døgnet, til rundt 80 000 mennesker hver dag. Dette måtte vi jo teste ut, så vi gikk til mathallen, fikk utdelt et metallfat og en skje, og stilte oss i kø. Vi fikk maten servert fra store bøtter, mens vi satt på gulvet i matsalen sammen med hundrevis av andre indere. Etterpå tok vi med fatet ut og leverte til oppvasksystemet som var en opplevelse i seg selv. "Golden temple" Drives mye av frivillig arbeidende, og oppvasken blir gjort av vanlige folk, som står der akkurat så lenge de vil. Det er ikke bare Norge som har dugnadsånd altså!

I dag har vi vandret rundt i en stor park, vært på kino med en dårlig hindu-film uten "singing and dancing" og i en minnespark etter en massakre der engelskmenn skjøt ned indere i 1919.

Vi har det fremdeles fantastisk fint, og koser oss i India:D
Klem fra Marianne :D