Sabkuch malega

Sabkuch malega! Everething is possible! Akkurat nå befinner vi oss i Srinagar, midt i hjertet av Kashmir. Jentene som skulle til Amritsar, endte opp i en flott gammel husbåt, dekortert med fine tepper fra Kashmir fra gulv til tak. Hvordan vi endte opp her, er en historie i seg selv.

Etter noen flotte dager i Singapore og smaken på storbyliv (i form av Starbrucks, Ben and Jerrys, vandring rundt i butikker som Top Shop, Mango og Zara og tvinge seg selv til å tenke på den lille sekken som skal bæres gjennom India), dro turen videre til Delhi. Å komme til Delhi var en utrolig spesiell opplevelse. Første kvelden kom vi seint fram så det ble ikke tid til å se så mye, men vi tok oss en tur ut i gatene for å trekke inn de første inntrykkene av Delhi. Dagen etter tok vi en Rickshaw til The Red Fort og til Jama Masjid. Mektige byggverk som tyder på et rikt kongedømme. Ikledd ”fine” oransje og blå drakter gikk vi inn i moskeen. Her var det mange indere som satt og ba eller bare satt og hvilte seg. Vi moette en liten, søt familie. Marianne fikk holde minstemann og hadde ganske s å lyst til å ta han med i sekken. Vi valgte å gå gjennom Old Delhi og hjem og det var en fantastisk opplevelse. Gatene krydde av høyrøstede folk, kjerrer, cyclos, Rickshaws, mat og søppel. Og plutselig støtte vi bort i ei ku eller ei geit, sånn midt i gata, som bare sto der midt i kaoset. Overalt var det fargerike turbaner, sarier, punjabi suiter og andre drakter. Lukten var så annerledes, luktet India. Krydder, søppel, folk og mat i en god blanding. Og folket et er så flott. Alt fra små barn i fargerike drakter med store brune, nysgjerrige øyne til gamle, brune menn med rosinrynkete ansikter, store hvite skjegg, røde turbaner og øyne som har sett så mye.

Da vi nesten var hjemme på hostellet vårt, blei vi stoppet av en inder, Tareq, som vi kom i prat med. Han lurte på hvor vi skulle videre og fortalte oss om Kashmir. Vi blei invitert med på te i butikken han eide med vennen sin, Mubarek. Så der satt vi da, to norske jenter på 20 med disse rundt 30 år gamle inderne som prøvde å overtale oss til å bli med til Kashmir. Vi sa nei takk vi med konflikten i bakhodet og fraråd fra UD om å reise i Kashmir, men ja takk til middagsbesøk. Og etter å ha vært på middag, lest anbefalninger fra andre som har vært i Srinagar, blitt lokka med fantastiske bilder fra fjellene og naturen rundt og blitt bedre kjent med disse inderne, var vi solgt. Ikke bare til Srinagar, men også til firedagers trekkingtur i Himalaya. Så dagen etter, etter å ha vært på besøk i Humayun’s tomb og India gate, la vi oss på nattbussen på vei til Jammu. Nattbuss i India er ikke det samme som nattbuss i Norge. Vi fikk et eget lite ”rom” hvor vi kunne ligge langflat. Da vi kom til Jammu (bare fem timer for seint), blei Marianne dårlig. Litt kjedelig med tanke på den sju timers lange bilturen videre til Srinagar (som viste seg å være ni timer). Men det gikk overraskende bra og vi hadde en fin tur med mye flott utenfor bilvinduet. I en fullstappet bil av indiske menn, kjørte vi gjennom frodige daler på krokete, dårlige veier opp og ned fjellsider. Vi kjørte vi forbi flere nomader som vandret med dyrene sine langs veiene. Det er så rart å tenke seg til hvor forkjellig liv vi har og forkjellige opplevelser vi har. Vi fikk også se følger av konflikten i form av de mange militaerområdene og basene (saerlig etter at Bin Laden blei drept). Det er militaer og piggtråd overalt. løpet av timene i bil med innbarka muslimer blei det også tid til en del diskusjoner. Alt ifra om det var apene eller menneskene som kom først til jorda, til amerikanske korrupsjonsteorier. Diskusjonene blei ganske heftige og endte som regel med ”we can agree that we disagree, right?” og heller skru opp bollywoodmusikken, danse litt (så godt det lar seg gjøre i en bil).

Da vi kom fram til Srinagar, så vi fort at Mubarek og Tareq ikke hadde overdrevet i sine beskrivelser. Byen ligger på 1700-meters høyde, grønn, frodig og omgitt av fjell.Høye, mektige fjell med snø!

Vi blei rodd ut til husbåten vår. Jeg sier ’vår” for å skille den fra de flere tusen husbåtene som ligger her. Husbåten, som opprinner fra britisk kolonitid, er karakteristisk for Srinagar og tiltrekker seg en flom av indiske turister. Inne i husbåten, tok vi oss en varm dusj og fikk servert middag før vi gikk rett i seng etter 29 timer på reise. Dagen etter skulle vi på tur i byen og til Moghul-hagene rundt byen. Men det blei en kort tur. På kaia besvimte jeg, og resten av dagen lå vi begge på rommet og sprang fram og tilbake mellom senga og badet. Matforgiftning er noe tull og tøys. Så nå har vi vært her noen dager, for det meste inne i husbåten og inne på rommet. Vi har blitt så godt tatt vare på av Mubarek og familien hans. Familien hans på 14 stk bor rett ved husbåten. En kjempekoselig familie med alt fra onkler, nevøer, nieser, tanter mor og far. De har vært så bekymra for oss stakkars. Særlig Mubareks mor. Hun satt og holdt meg i hånda med et bekymra blikk. Og etter å ha vært i moskeen og bedt, kom hun hjem med ”medisiner” til oss i form av sukkerklumper. Veldig søt.

I går fikk oss en rundtur rundt med båt. Da var vi innom en bedrift som laga tepper og pappmasjé. Vi fikk se og høre om de ulike prosessene og blei ganske så imponerte. Vi sto over de store persiske teppene til flere tusen kroner, men det blei litt kunst på oss likevel.

Nå sitter jeg ute på verandaen på husbåten og ser ut på de små gondolbåtene som driver forbi. I dag føler vi oss mye bedre, har fått i oss litt mat og fått tilbale litt energi. Nå er vi klare for å se mer av denne delen av India. I dag blir det omvisning i byen og tur til Moghul-hagene med Mubarek. Mubarek er en skikkelig livsnyter og alltid glad og med en kommentar på lur. Vi har det veldig bra her i Kashmir og vi får se hvor lenge vi blir her. Vi tar hver dag som de kommer her i Srinagar. Chanti, chanti som Mubarek sier. Rolig, rolig. Og hvem vet, kanskje blir det trekkingtur på oss likevel :)