Da var det på tide med et nytt blogginnlegg. Vi er på vei til Rishikesh etter en fantastisk uke i Kausani og på besøk på Lakshmi Ashram. Der møtte vi Kaylan, en trivelig lærer fra en landsby i nærheten, som var på besøk på ashramen for å utveksle erfaringer. Nå er vi på besøk hos familien hans som tok godt i mot med lunsj og chai.
Vi hadde en flott, om ikke varm, siste dag i Amritsar. Vi sto opp tidlig og dro tilbake til The Golden Temple for å se tempelet i morgenlyset. På kvelden var vi på grensa til Pakistan og så på grenseforestilinga som vaktene utfører hver kveld. Det var en spesiell forestilling. Flere tusenvis av indere på den ene sida av gjerde, og flere tusenvis av pakistanere på den andre sida. Masse roping, synging, vakter med morsomme hatter og føtter som blei kasta opp i været. Artig!
På kvelden tok vi nattbuss til Delhi. Og Delhi var varmt! Dagen gikk til togbillettkjøping, sending av ting hjem (har blitt en del shopping i Inida) og lesing på kafé (med aircondition!).
Så bar det opp til fjellene og kjøligere strøk med nattog. Vi kjørte indian style og kjøpte de billigste billettene med null aircon og harde brisker i åpne kupeer. Men det var en morsom opplevelse og se hvordan folk tilpasse seg og hjalp hverandre for å få plass til bagasje og gjøre det mest mulig komfortabelt. Og sove fikk vi. Etter flere timer i tog og buss opp i fjellet og på svingete veier, kom vi fram til Kausani – en liten fjellandsby som ligger nydelig til i et fjellpass i Uttranchand. Oppe i skogen fant vi Laksmhi Ashram og blei godt tatt i mot. Laksmhi Ashram er en pikeskole hvor ca. 50 jenter fra forskjellige landsbyer i distriktet lever, jobber og studerer. Her lærer de seg å bli selvstendige og selvsikre jenter. Mamma og pappa var på besøk på ashramen for 25 år siden og jobbet noen uker, så det var spesielt å komme og se hvordan det var her og se at det ikke virker som det har forandret seg noe særlig fra den gang. På kvelden var det felles kveldsstund hvor alle jentene var samlet oppe i ”the prayer hall”. Først hadde de en 10-15 min sangsekvens/bønnesekvens som begynte og sluttet med ooommmm, sahnti, shanti, shanti (rolig,rolig,rolig). Ashramen er drevet og finansiert av Gandhi peace organisation og praktiserer ikke noen spesiell religion, så sangene er en miks i fra diverse religiøse tekster. Jentene sang helt nydelig! Etterpå presenterte jeg meg og blei møtt med 100 hender i været og ”you are welcome!”. Etter en lang presentasjon av Norge og midnattsola var det middag i matsalen. Alle jentene satt på lange tepper som var rullet ut over gulvet. Her får de servert middag i fra bøtter fulle med grøt, dhal, grønnsaker. Og chapati. Masse chapati. Til alle måltider. All maten er hjemmelaga fra bunnen av i svære gryter over gruver inne på kjøkkenet. Klokken åtte, gikk alle å la seg. Veldig greit med tanke på at alle skal opp klokken 05.30 dagen etter.
Livet på Ashramen er veldig enkelt, bygd på Gandhis tanker og verdier. Hverdagen startet med morgensamling med sang og bønn og yoga, etterfulgt av en kopp med te. Så begynner morgenstell, vasking og rydding før frokosten blei servert i matsalen av jentene selv. Fram til lunsj var det arbeidstid: alt fra skrelling og opphakking av grønnsaker, sortering av ris, bønner og linser, feiing av gårdsplassen, spinning av ull, strikking, melking av kuer, arbeide i grønnsakshagen ogl chapatilaging. Og alt arbeidet blir utført med sånn effektivitet og sikkerhet at Marianne og jeg blei helt satt ut. Imponert!!! Etter lunsj er det skole. Alle jentene i fra seks til 19 år, har fire timer med skole hver dag, tilpasset sin alder. Når de er gamle nok, avlegger de eksamen som privatist i en by i området. Etter skoletid, er det litt fritid før kveldsstund. Under kveldsstunden er det også tid for jentene til å ta opp ting de tenker på og tid til diskusjoner.
Vi deltok i jentenes hverdag så godt det lot seg gjøre. Vi var med på matlaging og deltok litt i undervisningen. Jentene var så flinke og selvstendige og arbeidet så effektivt. Utrolig å se!
Innimellom fikk vi oss noen fine turer i området. Vi var på besøk på en meditasjonsashram i nærheten. Her var det ca 50 gutter som studerte vedameditasjon og gjennom sang og lyd prøvde å nå riktig tilstand for kropp og sjel. Er ikke helt overbevist på virkningen av seks år med lydøving, men det var interessant å være der og se og høre. Vi var også på to flotte turer i gjennom landsbyer, over dyrkete marker og grønne skoger, til to ulike templer. Området rundt Kausani er vakkert. I fra Kausani har du fantastisk utsikt til Himalaya og til 7500 meters topper. Og rundt Kausani ligger det hundrevis av små landsbyer ned i dalene, kun kilometer fra hverandre. Folk lever veldig enkelt - vasking av klær skjer i elva, matlaging over gruva og mange steder finnes det ikke elektrisitet, men likevel virket det ikke fattigslig. Bygningene er fargerike og folkene er fargerike og det er ingen mangel på glede. Vi blei alltid møtt med smil, håndflatene mot hverandre og et ”namaste”.
Nå sitter vi altså her i Almora og drikker chai med Kaylan og familien. Det kommer stadig vekk naboer og kjenninger innom for å se på disse utlendingene som er på besøk og slår av en prat. Veldig trivelig.
Nå er det kun ei og ei halv uke igjen av eventyrreisa vår og vi skal nyte det så godt vi kan! :)
mandag 6. juni 2011
søndag 5. juni 2011
søndag 29. mai 2011
Sikher er Sniker!
Vi ble i byen Leh i Ladakh i 8 dager. Men det ble ingen fjelltur. Høyden og formen tilsa at det ikke var så lurt. Men det ble en del flotte oppleveser likevel. En kveld møtte vi et canadisk par på vår faste internettkafé, nettet var nede, så da ble vi sittende å prate istedet mens vi fikk servert chai av den trivelige internettmannen Mustafa. Canaderne hadde bestilt taxi til Kardong La Top, som er verdens høyeste pass og bilvei, og de ville gjerne ha oss med. Siden vi som vanlig ikke hadde noen spesifikke planer for morgendagen, sa vi ja takk til det:D Max, en amerikaner vi møtte på første dagen ville også. Dagen etter dro vi til "kommunehuset" for å fikse tillatelse til å dra ut av Leh-området. Canadierne hadde fått vite at turister kunne få fikset dette på egen hånd, og spare tid og penger ved å slippe å gå gjennom et turistbyrå som er den vanlige måten. Det var lettere sagt enn gjort. På kommunehuset fikk vi virkelig lære hva byråkrati betyr. Først ble vi sendt fra kontor til kontor. Så fikk vi beskjed om at dette måtte ordnes gjennom et byrå, ellers fikk vi snakke med "Big Boss", men han satt i et møte så vi fikk vente. Etter to timer med mye venting, en prat med Big Boss, krangling på det separate "kontoret" som faktisk ordnet med tillatelser, en tur til kopibutikken for å kopiere pass osv. fant vi ut at det faktisk bare er indere som får lov til å ordne slikt på egen hånd. Utlendinger må gå gjennom et av de mange turistbyråene i byen, og det kan fort ta litt tid. Redningen ble vår kjære venn og ninja-pirat-Ladakher Gyatso, som har sitt eget tur-byrå, og som etter litt administrering fikk ordnet oss tillatelsene. Endelig begynte vi turen opp til det 5600 m høye passet på verdens høyeste bilvei. Og gjett om det var verdt det... Fantastisk utsikt over gigantiske fjell og te på verdens høyeste kafé.
En annen dag tok vi buss til en landsby i nærheten, Thiksey for å se på et buddhistisk tempel og kloster der. Først satt vi litt for lenge på bussen, kjørte rett forbi, og måtte dermed vente en halvtime i en annen landsby før bussen kjørte tilbake. Men det gjorde ingenting, for da fikk vi tid til å ta en titt på indus-elven. I tillegg hadde de militærøvelse der, så vi fikk se mange soldater som hoppet ut av fly i fallskjerm. Ladakh krangler litt med både Kina og India, siden de helst vil være en del av et fritt Tibet, og derfor er det nødvendig med et sterkt forsvar her. Men ørkenen i Ladakh er nok også et godt øvingsområde, for her er det MANGE miliærbaser gitt! Uansett, vi kom oss til tempelet og ble overveldet av buddhistisk kunst atter en gang. Lurer på hvor mange Buddha-statuer vi faktisk har sett i løpet av denne turen....
På vei tilbake var vi innom et tidligere kongepalass i en annen landsby, og fikk en liten topptur med på kjøpet.
Dagen etter fikk vi endelig til en raftingtur på Zanskar-elven som renner ut i Indus. Vi dro sammen med en indisk familie fra Mumbai og seilte mest nedover elven som ikke var så veldig vilter. Men det var en del heftige partier, og jeg ble helt gjennomvåt, så det var absolutt veldig gøy.
Siste dagen dro vi til Asias største innsjø, Pangong Lake. Tilsammen 10 timers kjøring på mye humpete vei, for 2 timers "lakeview" var likevel verdt det. Innsjøen har 7 farger, men er mest knallblå og knall turkis, og utrolig vakker. Og så ligger den halveis i Kina, så da har vi sett det og;P Vi skal legge ut bilder altså...
På kvelden sa vi adjø til Leh og Ladakh. Og til Max og Gyatso som vi har vært ganske mye med den uken. Det er alltid så innmari rart å si hadet til folk du ikke aner når eller OM du ser igjen... Vi skulle gjerne vært lengre, men vi har jo andre ting vi vil oppleve og...
Fredag tok vi først fly, så buss til Amritsar i Punjab som grenser til Pakistan i vest.
Her var vi plutselig tilbake i stress-og-kaos-India igjen. Men byen har et fantastisk vakkert og berømt "Golden Temple" Som for sikhene (en veldig annerledes gren av Islam) er like hellig som Mekka for muslimer. Det lille gulltempelet ligger i en liten firkantet dam som er innebygd i et enormt marmorkompleks. Hit kommer både sikher, muslimer, hinduer og andre for å bade seg i hellig og etter historien helbredende vann, og tilbe sine guder på diverse vis. Dvs. masse folk på en plass. Og der det blir trangt, feks, på broen ut til og inni selve gulltempelet, blir det dytting. Om japzanerne er flinke å stå i kø, er indere totalt motsatt. Her er det om å gjøre å komme først fram, og det gjøres ved å dytte bort andre. Sykt irriterende, og noe som, sammen med alle inderne som absolutt skal ta bilde sammen med to norske blåøyde jenter, ødela mye av opplevelsen for oss. Men utenom det er det en fantastisk fin plass, hvor man kan ta livet med ro, og se på alle de fine indiske draktene og de religiøse ritualene.
Komplekset er åpent for alle, og alt er gratis. Tilogmed mat, som de serverer hele døgnet, til rundt 80 000 mennesker hver dag. Dette måtte vi jo teste ut, så vi gikk til mathallen, fikk utdelt et metallfat og en skje, og stilte oss i kø. Vi fikk maten servert fra store bøtter, mens vi satt på gulvet i matsalen sammen med hundrevis av andre indere. Etterpå tok vi med fatet ut og leverte til oppvasksystemet som var en opplevelse i seg selv. "Golden temple" Drives mye av frivillig arbeidende, og oppvasken blir gjort av vanlige folk, som står der akkurat så lenge de vil. Det er ikke bare Norge som har dugnadsånd altså!
I dag har vi vandret rundt i en stor park, vært på kino med en dårlig hindu-film uten "singing and dancing" og i en minnespark etter en massakre der engelskmenn skjøt ned indere i 1919.
Vi har det fremdeles fantastisk fint, og koser oss i India:D
Klem fra Marianne :D
En annen dag tok vi buss til en landsby i nærheten, Thiksey for å se på et buddhistisk tempel og kloster der. Først satt vi litt for lenge på bussen, kjørte rett forbi, og måtte dermed vente en halvtime i en annen landsby før bussen kjørte tilbake. Men det gjorde ingenting, for da fikk vi tid til å ta en titt på indus-elven. I tillegg hadde de militærøvelse der, så vi fikk se mange soldater som hoppet ut av fly i fallskjerm. Ladakh krangler litt med både Kina og India, siden de helst vil være en del av et fritt Tibet, og derfor er det nødvendig med et sterkt forsvar her. Men ørkenen i Ladakh er nok også et godt øvingsområde, for her er det MANGE miliærbaser gitt! Uansett, vi kom oss til tempelet og ble overveldet av buddhistisk kunst atter en gang. Lurer på hvor mange Buddha-statuer vi faktisk har sett i løpet av denne turen....
På vei tilbake var vi innom et tidligere kongepalass i en annen landsby, og fikk en liten topptur med på kjøpet.
Dagen etter fikk vi endelig til en raftingtur på Zanskar-elven som renner ut i Indus. Vi dro sammen med en indisk familie fra Mumbai og seilte mest nedover elven som ikke var så veldig vilter. Men det var en del heftige partier, og jeg ble helt gjennomvåt, så det var absolutt veldig gøy.
Siste dagen dro vi til Asias største innsjø, Pangong Lake. Tilsammen 10 timers kjøring på mye humpete vei, for 2 timers "lakeview" var likevel verdt det. Innsjøen har 7 farger, men er mest knallblå og knall turkis, og utrolig vakker. Og så ligger den halveis i Kina, så da har vi sett det og;P Vi skal legge ut bilder altså...
På kvelden sa vi adjø til Leh og Ladakh. Og til Max og Gyatso som vi har vært ganske mye med den uken. Det er alltid så innmari rart å si hadet til folk du ikke aner når eller OM du ser igjen... Vi skulle gjerne vært lengre, men vi har jo andre ting vi vil oppleve og...
Fredag tok vi først fly, så buss til Amritsar i Punjab som grenser til Pakistan i vest.
Her var vi plutselig tilbake i stress-og-kaos-India igjen. Men byen har et fantastisk vakkert og berømt "Golden Temple" Som for sikhene (en veldig annerledes gren av Islam) er like hellig som Mekka for muslimer. Det lille gulltempelet ligger i en liten firkantet dam som er innebygd i et enormt marmorkompleks. Hit kommer både sikher, muslimer, hinduer og andre for å bade seg i hellig og etter historien helbredende vann, og tilbe sine guder på diverse vis. Dvs. masse folk på en plass. Og der det blir trangt, feks, på broen ut til og inni selve gulltempelet, blir det dytting. Om japzanerne er flinke å stå i kø, er indere totalt motsatt. Her er det om å gjøre å komme først fram, og det gjøres ved å dytte bort andre. Sykt irriterende, og noe som, sammen med alle inderne som absolutt skal ta bilde sammen med to norske blåøyde jenter, ødela mye av opplevelsen for oss. Men utenom det er det en fantastisk fin plass, hvor man kan ta livet med ro, og se på alle de fine indiske draktene og de religiøse ritualene.
Komplekset er åpent for alle, og alt er gratis. Tilogmed mat, som de serverer hele døgnet, til rundt 80 000 mennesker hver dag. Dette måtte vi jo teste ut, så vi gikk til mathallen, fikk utdelt et metallfat og en skje, og stilte oss i kø. Vi fikk maten servert fra store bøtter, mens vi satt på gulvet i matsalen sammen med hundrevis av andre indere. Etterpå tok vi med fatet ut og leverte til oppvasksystemet som var en opplevelse i seg selv. "Golden temple" Drives mye av frivillig arbeidende, og oppvasken blir gjort av vanlige folk, som står der akkurat så lenge de vil. Det er ikke bare Norge som har dugnadsånd altså!
I dag har vi vandret rundt i en stor park, vært på kino med en dårlig hindu-film uten "singing and dancing" og i en minnespark etter en massakre der engelskmenn skjøt ned indere i 1919.
Vi har det fremdeles fantastisk fint, og koser oss i India:D
Klem fra Marianne :D
lørdag 21. mai 2011
Turing i Kashmir og Ladakh
Fredag morgen pakket Astrid og jeg alt vi trengte i en liten sekk, mens Mubarek og Tariq pakket alt fellesutstyr, ikke i sekker, men i papp- og metallesker, striesekker og presenninger surret med tau. Og det var ikke lite heller,vi hadde tre hester med oss fra landsbyen Naranag og ca 3-4 km innover en trang, men vakker dal. Vi lot "reisefølget" vårt dvs Tariq og Mubarek (som tok oss med fra Dehli), sjåføren vår som skulle overnatte til neste dag, og to gutter til å ta vare på hestene, ordne med å laste på hester, slå opp telt osv. Selv ble vi tatt med av turguiden vår Rias på en liten tur innover dalen. Det viste seg at vi ikke skulle være alene i dalen, som allerede var bebodd av en del andre turgrupper og saueflokker med sine gjetere. Men vakkert var det, den grønne dalen var omgitt av store snødekte alpefjell.
Kvelden ble tilbrakt i det største teltet, med middag og litt øl, før vi gikk tidlig til sengs i vårt eget lille telt.
Dagen etter stod vi opp, fikk servert omelett til frokost, og en pose med litt lunsjmat. Av reisefølget på 6 stk, var det nå bare tre igjen, Tariq som laget mat, Rias på 19 som var turguide og Golan på 21 som passet på hestene. Organiseringen bak, og planene for de neste dagene fikk vi ikke vite så mye om. Og selv om vi prøvde å få litt del i hva som var tenkt, fikk vi svar som om det var en fornermelse at vi ikke stolte på at vi kom til å få en bra tur.
Så begynte vi på den første fjellturen som skulle ta 3-4 timer opp til en topp, men vi visste pent lite om høyden bortsett fra at det kanskje var 4000 moh. og at vi kanskje gikk fra 2000 moh. altså over 2000 meter stigning. Etter ca 3 timer sikksakk gjennom bratt skog, kom vi til en åpen slette som strakte seg oppover fjellet. Der var det to sigøynerhus som ble brukt når de frakter saueflokkene sine opp dit. Da var vi framme på toppen og kunne ta en lang lunsjpause mente guiden. Men vi var jo ikke på toppen enda, den var enda et par hundre meter lengre opp, så langt vi kunne se. Dit ville ikke guiden, men vi måtte gjerne gå opp og se om vi ville. Så etter en lang lunsjpause med soling på 4000 meters høyde, begynte vi å gå oppover igjen. Men gud så tungt det var! Joda, vi hadde vært litt redusert den siste uka, men at vi plutselig var i så dårlig form? Vi trodde trettheten før pausen bare var varme og sult, men nå innså vi at vi var høyere enn vi trodde, og dermed fikk vi mindre oksygen. Merkelig følelse, bena vil, kroppen vil, hodet vil, lungene puster normalt, men likevel måtte vi pause hvert 20 skritt. Vi kom oss opp til dit snøen lå i alle fall. Så ga vi opp. Der ble vi tatt igjen av en Amerikaner, som gikk litt lengre, og mente at vi ikke var så langt unna toppen, men at man måtte opp på en isbre, noe som var litt for skummelt. Litt frustrerende for toppglade jenter å komme nesten opp, men vi fikk bare innse våre grenser. Og utsikten skal vi virkelig ikke klage på! For noen fantastiske fjell! Vi kjenner mange som hadde kost seg her...
Men altså, når man har gått 2000 meter opp, må man også 2000 meter ned... På veien klarte Astrid å trå feil på en eller annen måte, en slags strekk i kneet. Så planen om fjelltur dagen etter og, ble litt vanskelig. Istedet tok vi turen nedover dalen til landsbyen for å se oss litt rundt. Hestegutten Golan ble med oss, og vi fikk lov til å komme på besøk til familien hans. I huset bodde foreldrene, et par brødre med sine koner og uvisst antall barn, ei yngre søster og om et år, etter hans arragerte bryllup, kommer nok hans framtidige kone til å flytte inn. Vi satt en god stund på gulvteppet på kjøkkenet med damene i huset og drakk te, en spesiell opplevelse. De pratet lite eller ingen engelsk, men likevel følte vi at de synes det var gøy med besøk. Veldig søte damer i alle fall.
På ettermiddagen ble det litt soling utenfor teltet, før vi tok med oss de to guttene oppover elva på fisketur. Det er visstnok en del ørret i elva, men vi var ikke så heldige denne dagen. Golan fikk en på fiskestangen, som han slengte opp i været og mistet mellom de store steinene. Guttene hoppet ned for å lete, mens jeg lo, og Astrid tok bilder. Det ble god stemning i alle fall. Vi fant fort ut at vi trives litt bedre med disse guttene, enn med Tariq som er litt eldre, og som alltid skal fortelle meget dramatisk om sine viktige opplevelser i livet. Eller evt. spørre spørsmål som f.eks. "hva synes du er det beste i livet?".
Selv om det ikke ble noen fisk, hadde vi en trivelig kveld. Jeg og Astrid lagde pinnebrød som vi stekte på bålet, og så sang vi litt vår- og 17. mai sanger for å øve oss litt. Speiderstemning...
Siste dagen ble rett og slett bare brukt til pakking og soling og nyting av deilige Kashmir, før vi ble nødt til å dra tilbake til byen og husbåten. Da vi kom fram til Srinagar stoppet vi innom huset til vår faste sjåfør, Shafi, og der ble vi selvfølgelig også invitert på te og kjeks, og fikk møtt både kona og hans tre nydelige barn. Så ble vi sittende en stund der og spilte et spill som lignet litt på biljard, men med runde flate brikker, istedet for kuler.
Så var det plutselig 17. Mai! Men uten bunad, flagg, kroneis, korps, barnetog, 17.mai-kafé, borgertog, middagsselskap med Mormor, vårvær og alt som hører til. Triste greier med andre ord. Men vi kom oss til byen og spiste en stor is, drakk god kaffe på en vestlig kafé, og trallet på ja vi elsker og gammel jegermarsj mens vi gikk hjemover. Og så klarte jeg å lære toåringen i familien å si ja, nei, takk og ylla (hurra), så vi var ganske fornøyde med dagen likevel;)
Dagen etter, kl 5 om morgenen, stod vi opp og satte oss i en jeep sammen med 6 andre reisende og en sjåfør. Vi forberedte oss på en 12 timers tur til Leh, som ligger enda høyere opp i fjellene mot øst, altså skulle vi rett opp i Himalaya, mot grensa til Tibet. Som ventet tok turen lengre tid enn ventet, nærmere 20 timer. Men to av de ble tilbrakt i en landsby før det høyeste fjellpasset, der vi måtte vente på at all motgående trafikk hadde kommet over. Jeepene samlet seg opp på en stor åpen plass, i en slags "kø". Da vi endelig fikk lov til å kjøre, forvandlet denne "køen" seg til en "flokk" som om det var en fellesstart på ski. Jeepene presset seg ut gjennom porten i kamp om å komme først, og så var det litt rally bortover veien, før de innfant seg på sine respektive plasseringer. Indere er gode på sniking!
Ikke lenge etter var det lite muligheter for sånt tull. En smal vei førte i sikksakk med bratte hårnålsvinger oppover en fjellside. Veien var hakket rett ut i det grusete fjellet, dermed var det stupbratt fra veien og rett ned i dalen under, som ble fjernere og fjernere for hver meter. Og autovern er det ingen som har hørt om. Så der satt vi med hjertet i halsen og visste ikke helt om vi skulle være mest redd, eller overveldet over den mektige naturen med de fantastiske fjellene. Heldigvis kjørte vi ikke så fort, og vi møtte ikke altfor mange motgående biler og vi kom oss trygt over på andre siden, og takket Gud og Jesus, Buddha og dalai Lama, sjåføren og alle andre som kunne tenkes å være i nærheten...
Midt på natten kom vi fram til den lille fjellbyen Leh. Sjåføren fant oss et hostel med harde senger og tynne tepper, men vi fikk oss litt ordentlig søvn likevel. Neste dag byttet vi til Indus Guesthouse som, ifølge den store mørke og hyggelige eieren med enormt mørk stemme, Jakob, er det eldste gjestehuset i byen. Her hadde de litt bedre senger, varmt vann og terasse.
Etterpå gikk vi for å se på Leh Palace, der den tidligere kongefamilien bodde. Der ble vi liggende en stund i det lille buddhistiske "kapellet" og meditere litt. Leh er nesten i Tibet, og buddhismen og Dalai Lama står sterkt her, det medfører en del pilgrimsfarere fra alle land som kommer hit for å lære mer om meditasjon og andre viktige ting i livet. Eller gå på tur i fjelletne noe som forsåvidt kan forsvares som meditasjon det og. Det kjennes på stemningen.
De to siste dagene har vi vandret rundt i byen, vært litt høyde-slitne, men ikke syke, og blitt kjent med en gjeng andre backpackere som er her. Leh ligger liksom ikke på den vanligste reiseruten, så folk som kommer hit er enten på jakt etter store naturopplevelser, eller er interessert i folket, religionen osv. Mye interessante og trivelige folk ivertfall.
I morgen planlegger vi rafting på Indus-elven, og dagen etter skal vi prøve oss på litt fjellgåing igjen. Mest bortover og ikke så mye oppover denne gangen. Vi blir borte i 3 dager, og skal overnatte i landsbyer underveis.
Med andre ord; vi har det ganske fantastisk, og koser oss nesten ihjel. Så ingen bekymringer takk!
Klemmer fra Astrid og Marianne.
Kvelden ble tilbrakt i det største teltet, med middag og litt øl, før vi gikk tidlig til sengs i vårt eget lille telt.
Dagen etter stod vi opp, fikk servert omelett til frokost, og en pose med litt lunsjmat. Av reisefølget på 6 stk, var det nå bare tre igjen, Tariq som laget mat, Rias på 19 som var turguide og Golan på 21 som passet på hestene. Organiseringen bak, og planene for de neste dagene fikk vi ikke vite så mye om. Og selv om vi prøvde å få litt del i hva som var tenkt, fikk vi svar som om det var en fornermelse at vi ikke stolte på at vi kom til å få en bra tur.
Så begynte vi på den første fjellturen som skulle ta 3-4 timer opp til en topp, men vi visste pent lite om høyden bortsett fra at det kanskje var 4000 moh. og at vi kanskje gikk fra 2000 moh. altså over 2000 meter stigning. Etter ca 3 timer sikksakk gjennom bratt skog, kom vi til en åpen slette som strakte seg oppover fjellet. Der var det to sigøynerhus som ble brukt når de frakter saueflokkene sine opp dit. Da var vi framme på toppen og kunne ta en lang lunsjpause mente guiden. Men vi var jo ikke på toppen enda, den var enda et par hundre meter lengre opp, så langt vi kunne se. Dit ville ikke guiden, men vi måtte gjerne gå opp og se om vi ville. Så etter en lang lunsjpause med soling på 4000 meters høyde, begynte vi å gå oppover igjen. Men gud så tungt det var! Joda, vi hadde vært litt redusert den siste uka, men at vi plutselig var i så dårlig form? Vi trodde trettheten før pausen bare var varme og sult, men nå innså vi at vi var høyere enn vi trodde, og dermed fikk vi mindre oksygen. Merkelig følelse, bena vil, kroppen vil, hodet vil, lungene puster normalt, men likevel måtte vi pause hvert 20 skritt. Vi kom oss opp til dit snøen lå i alle fall. Så ga vi opp. Der ble vi tatt igjen av en Amerikaner, som gikk litt lengre, og mente at vi ikke var så langt unna toppen, men at man måtte opp på en isbre, noe som var litt for skummelt. Litt frustrerende for toppglade jenter å komme nesten opp, men vi fikk bare innse våre grenser. Og utsikten skal vi virkelig ikke klage på! For noen fantastiske fjell! Vi kjenner mange som hadde kost seg her...
Men altså, når man har gått 2000 meter opp, må man også 2000 meter ned... På veien klarte Astrid å trå feil på en eller annen måte, en slags strekk i kneet. Så planen om fjelltur dagen etter og, ble litt vanskelig. Istedet tok vi turen nedover dalen til landsbyen for å se oss litt rundt. Hestegutten Golan ble med oss, og vi fikk lov til å komme på besøk til familien hans. I huset bodde foreldrene, et par brødre med sine koner og uvisst antall barn, ei yngre søster og om et år, etter hans arragerte bryllup, kommer nok hans framtidige kone til å flytte inn. Vi satt en god stund på gulvteppet på kjøkkenet med damene i huset og drakk te, en spesiell opplevelse. De pratet lite eller ingen engelsk, men likevel følte vi at de synes det var gøy med besøk. Veldig søte damer i alle fall.
På ettermiddagen ble det litt soling utenfor teltet, før vi tok med oss de to guttene oppover elva på fisketur. Det er visstnok en del ørret i elva, men vi var ikke så heldige denne dagen. Golan fikk en på fiskestangen, som han slengte opp i været og mistet mellom de store steinene. Guttene hoppet ned for å lete, mens jeg lo, og Astrid tok bilder. Det ble god stemning i alle fall. Vi fant fort ut at vi trives litt bedre med disse guttene, enn med Tariq som er litt eldre, og som alltid skal fortelle meget dramatisk om sine viktige opplevelser i livet. Eller evt. spørre spørsmål som f.eks. "hva synes du er det beste i livet?".
Selv om det ikke ble noen fisk, hadde vi en trivelig kveld. Jeg og Astrid lagde pinnebrød som vi stekte på bålet, og så sang vi litt vår- og 17. mai sanger for å øve oss litt. Speiderstemning...
Siste dagen ble rett og slett bare brukt til pakking og soling og nyting av deilige Kashmir, før vi ble nødt til å dra tilbake til byen og husbåten. Da vi kom fram til Srinagar stoppet vi innom huset til vår faste sjåfør, Shafi, og der ble vi selvfølgelig også invitert på te og kjeks, og fikk møtt både kona og hans tre nydelige barn. Så ble vi sittende en stund der og spilte et spill som lignet litt på biljard, men med runde flate brikker, istedet for kuler.
Så var det plutselig 17. Mai! Men uten bunad, flagg, kroneis, korps, barnetog, 17.mai-kafé, borgertog, middagsselskap med Mormor, vårvær og alt som hører til. Triste greier med andre ord. Men vi kom oss til byen og spiste en stor is, drakk god kaffe på en vestlig kafé, og trallet på ja vi elsker og gammel jegermarsj mens vi gikk hjemover. Og så klarte jeg å lære toåringen i familien å si ja, nei, takk og ylla (hurra), så vi var ganske fornøyde med dagen likevel;)
Dagen etter, kl 5 om morgenen, stod vi opp og satte oss i en jeep sammen med 6 andre reisende og en sjåfør. Vi forberedte oss på en 12 timers tur til Leh, som ligger enda høyere opp i fjellene mot øst, altså skulle vi rett opp i Himalaya, mot grensa til Tibet. Som ventet tok turen lengre tid enn ventet, nærmere 20 timer. Men to av de ble tilbrakt i en landsby før det høyeste fjellpasset, der vi måtte vente på at all motgående trafikk hadde kommet over. Jeepene samlet seg opp på en stor åpen plass, i en slags "kø". Da vi endelig fikk lov til å kjøre, forvandlet denne "køen" seg til en "flokk" som om det var en fellesstart på ski. Jeepene presset seg ut gjennom porten i kamp om å komme først, og så var det litt rally bortover veien, før de innfant seg på sine respektive plasseringer. Indere er gode på sniking!
Ikke lenge etter var det lite muligheter for sånt tull. En smal vei førte i sikksakk med bratte hårnålsvinger oppover en fjellside. Veien var hakket rett ut i det grusete fjellet, dermed var det stupbratt fra veien og rett ned i dalen under, som ble fjernere og fjernere for hver meter. Og autovern er det ingen som har hørt om. Så der satt vi med hjertet i halsen og visste ikke helt om vi skulle være mest redd, eller overveldet over den mektige naturen med de fantastiske fjellene. Heldigvis kjørte vi ikke så fort, og vi møtte ikke altfor mange motgående biler og vi kom oss trygt over på andre siden, og takket Gud og Jesus, Buddha og dalai Lama, sjåføren og alle andre som kunne tenkes å være i nærheten...
Midt på natten kom vi fram til den lille fjellbyen Leh. Sjåføren fant oss et hostel med harde senger og tynne tepper, men vi fikk oss litt ordentlig søvn likevel. Neste dag byttet vi til Indus Guesthouse som, ifølge den store mørke og hyggelige eieren med enormt mørk stemme, Jakob, er det eldste gjestehuset i byen. Her hadde de litt bedre senger, varmt vann og terasse.
Etterpå gikk vi for å se på Leh Palace, der den tidligere kongefamilien bodde. Der ble vi liggende en stund i det lille buddhistiske "kapellet" og meditere litt. Leh er nesten i Tibet, og buddhismen og Dalai Lama står sterkt her, det medfører en del pilgrimsfarere fra alle land som kommer hit for å lære mer om meditasjon og andre viktige ting i livet. Eller gå på tur i fjelletne noe som forsåvidt kan forsvares som meditasjon det og. Det kjennes på stemningen.
De to siste dagene har vi vandret rundt i byen, vært litt høyde-slitne, men ikke syke, og blitt kjent med en gjeng andre backpackere som er her. Leh ligger liksom ikke på den vanligste reiseruten, så folk som kommer hit er enten på jakt etter store naturopplevelser, eller er interessert i folket, religionen osv. Mye interessante og trivelige folk ivertfall.
I morgen planlegger vi rafting på Indus-elven, og dagen etter skal vi prøve oss på litt fjellgåing igjen. Mest bortover og ikke så mye oppover denne gangen. Vi blir borte i 3 dager, og skal overnatte i landsbyer underveis.
Med andre ord; vi har det ganske fantastisk, og koser oss nesten ihjel. Så ingen bekymringer takk!
Klemmer fra Astrid og Marianne.
tirsdag 10. mai 2011
Sabkuch malega
Sabkuch malega! Everething is possible! Akkurat nå befinner vi oss i Srinagar, midt i hjertet av Kashmir. Jentene som skulle til Amritsar, endte opp i en flott gammel husbåt, dekortert med fine tepper fra Kashmir fra gulv til tak. Hvordan vi endte opp her, er en historie i seg selv.
Etter noen flotte dager i Singapore og smaken på storbyliv (i form av Starbrucks, Ben and Jerrys, vandring rundt i butikker som Top Shop, Mango og Zara og tvinge seg selv til å tenke på den lille sekken som skal bæres gjennom India), dro turen videre til Delhi. Å komme til Delhi var en utrolig spesiell opplevelse. Første kvelden kom vi seint fram så det ble ikke tid til å se så mye, men vi tok oss en tur ut i gatene for å trekke inn de første inntrykkene av Delhi. Dagen etter tok vi en Rickshaw til The Red Fort og til Jama Masjid. Mektige byggverk som tyder på et rikt kongedømme. Ikledd ”fine” oransje og blå drakter gikk vi inn i moskeen. Her var det mange indere som satt og ba eller bare satt og hvilte seg. Vi moette en liten, søt familie. Marianne fikk holde minstemann og hadde ganske s å lyst til å ta han med i sekken. Vi valgte å gå gjennom Old Delhi og hjem og det var en fantastisk opplevelse. Gatene krydde av høyrøstede folk, kjerrer, cyclos, Rickshaws, mat og søppel. Og plutselig støtte vi bort i ei ku eller ei geit, sånn midt i gata, som bare sto der midt i kaoset. Overalt var det fargerike turbaner, sarier, punjabi suiter og andre drakter. Lukten var så annerledes, luktet India. Krydder, søppel, folk og mat i en god blanding. Og folket et er så flott. Alt fra små barn i fargerike drakter med store brune, nysgjerrige øyne til gamle, brune menn med rosinrynkete ansikter, store hvite skjegg, røde turbaner og øyne som har sett så mye.
Da vi nesten var hjemme på hostellet vårt, blei vi stoppet av en inder, Tareq, som vi kom i prat med. Han lurte på hvor vi skulle videre og fortalte oss om Kashmir. Vi blei invitert med på te i butikken han eide med vennen sin, Mubarek. Så der satt vi da, to norske jenter på 20 med disse rundt 30 år gamle inderne som prøvde å overtale oss til å bli med til Kashmir. Vi sa nei takk vi med konflikten i bakhodet og fraråd fra UD om å reise i Kashmir, men ja takk til middagsbesøk. Og etter å ha vært på middag, lest anbefalninger fra andre som har vært i Srinagar, blitt lokka med fantastiske bilder fra fjellene og naturen rundt og blitt bedre kjent med disse inderne, var vi solgt. Ikke bare til Srinagar, men også til firedagers trekkingtur i Himalaya. Så dagen etter, etter å ha vært på besøk i Humayun’s tomb og India gate, la vi oss på nattbussen på vei til Jammu. Nattbuss i India er ikke det samme som nattbuss i Norge. Vi fikk et eget lite ”rom” hvor vi kunne ligge langflat. Da vi kom til Jammu (bare fem timer for seint), blei Marianne dårlig. Litt kjedelig med tanke på den sju timers lange bilturen videre til Srinagar (som viste seg å være ni timer). Men det gikk overraskende bra og vi hadde en fin tur med mye flott utenfor bilvinduet. I en fullstappet bil av indiske menn, kjørte vi gjennom frodige daler på krokete, dårlige veier opp og ned fjellsider. Vi kjørte vi forbi flere nomader som vandret med dyrene sine langs veiene. Det er så rart å tenke seg til hvor forkjellig liv vi har og forkjellige opplevelser vi har. Vi fikk også se følger av konflikten i form av de mange militaerområdene og basene (saerlig etter at Bin Laden blei drept). Det er militaer og piggtråd overalt. løpet av timene i bil med innbarka muslimer blei det også tid til en del diskusjoner. Alt ifra om det var apene eller menneskene som kom først til jorda, til amerikanske korrupsjonsteorier. Diskusjonene blei ganske heftige og endte som regel med ”we can agree that we disagree, right?” og heller skru opp bollywoodmusikken, danse litt (så godt det lar seg gjøre i en bil).
Da vi kom fram til Srinagar, så vi fort at Mubarek og Tareq ikke hadde overdrevet i sine beskrivelser. Byen ligger på 1700-meters høyde, grønn, frodig og omgitt av fjell.Høye, mektige fjell med snø!
Vi blei rodd ut til husbåten vår. Jeg sier ’vår” for å skille den fra de flere tusen husbåtene som ligger her. Husbåten, som opprinner fra britisk kolonitid, er karakteristisk for Srinagar og tiltrekker seg en flom av indiske turister. Inne i husbåten, tok vi oss en varm dusj og fikk servert middag før vi gikk rett i seng etter 29 timer på reise. Dagen etter skulle vi på tur i byen og til Moghul-hagene rundt byen. Men det blei en kort tur. På kaia besvimte jeg, og resten av dagen lå vi begge på rommet og sprang fram og tilbake mellom senga og badet. Matforgiftning er noe tull og tøys. Så nå har vi vært her noen dager, for det meste inne i husbåten og inne på rommet. Vi har blitt så godt tatt vare på av Mubarek og familien hans. Familien hans på 14 stk bor rett ved husbåten. En kjempekoselig familie med alt fra onkler, nevøer, nieser, tanter mor og far. De har vært så bekymra for oss stakkars. Særlig Mubareks mor. Hun satt og holdt meg i hånda med et bekymra blikk. Og etter å ha vært i moskeen og bedt, kom hun hjem med ”medisiner” til oss i form av sukkerklumper. Veldig søt.
I går fikk oss en rundtur rundt med båt. Da var vi innom en bedrift som laga tepper og pappmasjé. Vi fikk se og høre om de ulike prosessene og blei ganske så imponerte. Vi sto over de store persiske teppene til flere tusen kroner, men det blei litt kunst på oss likevel.
Nå sitter jeg ute på verandaen på husbåten og ser ut på de små gondolbåtene som driver forbi. I dag føler vi oss mye bedre, har fått i oss litt mat og fått tilbale litt energi. Nå er vi klare for å se mer av denne delen av India. I dag blir det omvisning i byen og tur til Moghul-hagene med Mubarek. Mubarek er en skikkelig livsnyter og alltid glad og med en kommentar på lur. Vi har det veldig bra her i Kashmir og vi får se hvor lenge vi blir her. Vi tar hver dag som de kommer her i Srinagar. Chanti, chanti som Mubarek sier. Rolig, rolig. Og hvem vet, kanskje blir det trekkingtur på oss likevel :)
Bilder fra India!!
India er fantastisk. Fargene, folkene, lydene og luktene, alt er saa annerledes og fint.. Det resulterer i en del bilder:) Kos dere!
Abonner på:
Innlegg (Atom)