Livet er herligt!

Kraite var fantastisk. Da vi steg ut av bussen, blei vi møtt med musikk og hundrevis av oppstasa Kambodsjanere. Her var det duka til bryllup. Ei hel gate i denne lille landsbyen var sperra av og blitt omgjort til et gigantisk partytelt. Alle i gata så ut som porselensdukker – ti lag med sminke og kjoler i alle farger. Etter å ha romstert oss inn på et koselig hostell, spiste vi middag i lag med to hyggelige tyske damer med utsikt over bryllupet. Det kom none norske gutter forbi (første nordmenn vi møtte siden vi dro fra Norge, bortsett fra et tilfeldig møte med Marianne sin ungdomsskolelærer på Ko Samet) som skulle innta bryllupet. Det var visst åpent for alle etter 21.00. Så det endte med at vi alle sammen dro inn i det thackyet partyteltet til vill jubel fra bryllupsgjestene. Og det ble rave! Vi var seks nordmenn, to tyskere og drøssevis av Kambodsjanere som dansa til alt fra Kambodsjanske såper til Lady Gaga og Akon. Kjempemorro! Og det var folk fra to år til 70 år gamle menn som svinga seg. Etter hvert kom det flere små gatebarn inn også, og de kunne virkelig shake! Sykt kul kveld. Blei flere timer dansing, gratis drikke og god stemning.

Dagen etter dro vi på sykkeltur på ei lita, nydelig øy ute i Mekongelva. Øya var omgitt med hvite, brede sandstrender og frodig natur. På den ene enden av øya var det en liten flytende, vietnamesisk landsby som lå ute i vannet. Utrolig at folk kan bo på den måten. Skulle gjerne ha testa det ut J

Vi sykla forbi mange hus og familier og folk som jobba ute i tomatåkeren eller gjeta kyr. Overalt blei vi møtt med et smil og et ”hello”. På ettermiddagen dro vi på båttur og så ferskvannsdelfiner i solnedgangen med en engelskmann og en kineser fra hostellet. Det er kun 60-70 stk igjen av denne rasen, så det er nok dessverre en rase som kommer til å dø ut om ikke lenge. Det var en veldig fin opplevelse.

Tirsdagsmorgen knødde vi oss inn i en fullstappa minivan og bussa oss oppover til Ban Lung. Her hadde vi noen flotte og avslappende dager med gåtur rundt en kjempefin lake og turer til noen fossefall. Deilig med noen avslappende dager i en rolig, søt by med få turister. Det var kinesisk nyttår da vi var her, så det var mange som feira i gatene. Vi håpa vi skulle dumpe bort i en fest av noe slag, men alle var hjemme med familien og feira hver for seg. Vi endte opp på en restaurant med en snodig amerikaner. Fin kveld.

Fredag dro vi over grensa og kom til den Vietnamesiske byen Pleiku. Men her følte vi oss ikke helt hjemme. Folk var lite imøtekommende og ingen kunne engelsk. Så vi satt oss på en buss til kysten, til en liten by kalt Quy Nhong. Her fant vi et trivelig hostell med verdens stiligste vertinne. Barbara, kjent over hele byen, er ei 60-70 år gammel laidback dame fra New Zealand som hadde starta opp hostell denne lille idylliske byen ved kysten. Det var nesten ingen turister her tross ei strand langs hele byen. Vi hadde en veldig morsom kveld med resten av hostellgjestene. Det endte opp med at vi dro ut for å sjekke ut den berømte 333 (barbarbar-ølet) fra Vietnam sjenerøst spandert av en nokså sprø skotte. Nok en fin kveld.

Dagen etter sykla vi over til ei lita søt strand og fikk oss en dukkert og litt sol. Her blei vi bombadert av Vietnamesiske ungdommer som syns det var utrolig morsomt med turister. Photoshoots! Hvis du har en dårlig dag en dag, er det bare å ta turen til Quy Nhong. Her får du høre ”I love you” og ”You are beautiful” hvor enn du går. Ganske OK. Etter en deilig time i sola, satt vi oss i bussen til Hoi An.