torsdag 17. mars 2011

Helgetur til Hué 4-6 mars

Etter 4 hele uker i Hoi An fant vi ut at det var på tide å utforske andre byer i området. Derfor var vi en gjeng på 10 som bestemte oss for å ta en helgetur til Hue, som ligger nord for Hoi An. Vår fantastiske vietnamesiske Field Manager Mr. Vinh (han er seriøst alltid blid!) ordnet oss en bussjåfør med buss for hele helgen. Turen begynte med en 3-timers lang busstur, så minst en halvtimes jakt for å finne et hostell vi kunne bo på (for vi glemte jo selvfølgelig å sjekke opp adressen på de vi allerede hadde funnet på nettet... Men til slutt kom vi frem til Hue Backpackers Hostel, som hadde fine dorms,rene laken, og dyner! det har jeg savnet, for i Hoi An har vi bare laken og et pledd. I tillegg hadde de en veldig trivelig kafé/restaurant/bar, med gratis øl og diverse andre mer eller mindre hjemmelagde drikkevarer (typ vodka blandet med alt fra sitron til snickers). Etter en fin middag på en fransk restaurant, og litt henging med alle backpakerne på hostellet måtte vi ut og sjekke utelivet i byen, nærmere bestemt en karaokebar på toppen av et hotell i nærheten. Der var det en gjeng vietnamesere som sang meget vakkert og et par som danset en slags vietnamesisk tango. Men da vi endelig hadde mannet oss opp til å synge litt vi og, så stengte de hele greia. Vietnamesere er lure de, går hjem fra byen kl 23, så de får litt søvn om nettene, det var ikke alle nordmennene som var like flinke for å si det sånn. Turistbarene har nemlig åpent litt lengre.


Lørdagen brukte vi til å kjøre til the Demilitarized Zone (DMZ) som ligger rundt den tidligere grensa mellom Nord-og sør-vietnam. Som navnet tilsier, skulle denne sonen være uten militære styrker. Ironisk nok var det her de verste kampene og luftangrepene under Amerika-krigen (det som vi i vesten kaller Vietnam-krigen) foregikk. Vi var på et lite museum med bilder av hva lokalbefolkningen gjorde under krigen, kort oppsummert, de ble satt i konsentrasjonsleirer, eller ble angrepet fra amerikanske fly eller raketter fra kysten og måtte grave underjordiske tunnelndt er for å overleve. Så kjørte vi videre for å se på en av tunnelene, den var en av de få som hadde overlevd hele krigen. Den var bygd i tre nivåer på 12, 18 og 24 meter, og gangene var rundt 1,60 m høye. Så i trange små rom, bodde de hver natt i 6 år, helt sykt å tenke på, og veldig sterkt oppleve på den måten hvordan de hadde det, og tenke på alle som bodde der, og at mange av dem faktisk fremdeles lever i dag.

Etter tunnelene skulle vi egentlig stoppe innom noen flere krigssteder, men guiden vår, som ikke hadde sagt stort frem til da, mente at vi hadde for dårlig tid før det ble mørkt. Ikke kunne han fortelle oss noenting fra krigen heller, så det ble ikke en veldig lærerik tur, men likevel en viktig oppvekker på hvilket land vi faktisk er i.


På søndagen kjørte vi litt ut av byen til gravstedet til en mektig keiser på 1800-tallet. Selve gravstedet lå under jorden, skjult bak en 3 meter høy rund mur. men foran det var det bygd et stort tempel og en svær park med vann, fine trær, broer osv. Veldig fint område, men jeg er litt usikker på om det faktisk ble brukt som tempel, eller om det bare ble bygd som et statussymbol for keiseren. Idag er det først og fremst en turistattraksjon, og et sted vietnamesere kan finne på ha piknik.


Da vi kom tilbake til byen dro vi inn i en citadel, gamlebyen, som er omgitt av en massiv mur. Inni der lå det enda en "citadel" som var palasset til en annen keiser på 1800-tallet. Veldig stort og fint med store åpne plasser, gressplener og kinesiske bygninger. Ikke så spesielt siden vi ikke hadde noen guide til å fortelle historie, men fint å ha sett likevel.


På vei hjem til Hoi An, kjørte vi ikke den nye veien langs kysten, men tok gamleveien over et fjellpass, og der var det nok hårnålssvinger til at det lett kunne måles med trollstigen. På 40 minutter kjørte vi fra ganske behagelig temperatur ved bunnen av fjellet, til iskald vind og masse tåke på toppen. Det var det noen hus med lokalmat-restauranter og suvernirer, som så nesten spøkelsesaktige ut i all tåka. Vi fikk ivertfall sett litt glimt av utsikt, og Astrid og jeg fikk oss en liten løpetur da vi gikk en annen vei enn alle andre, og gikk altfor langt på en vei oppover fjellet for å finne dem. Heldigvis hadde vår fantastiske turgruppe ordnet oss opptellingssystem, så de ikke glemte oss igjen;)


Selv om det var fantastisk å være på tur igjen, innså vi hvor deilig det er å ha en fast base å komme tilbake til, og vi liker bare Hoi An mer og mer.


Sykt bra tur på alle måter, må bare si tusen takk til alle som var med og gjorde turen så bra som den ble;)


(Bilder skal legges ut snart...)

2 kommentarer:

  1. Det hørtes ut som en spennende tur!
    Jeg synes dere er flinke til å oppsøke vietnamesisk kultur:)
    Gleder meg til å se bilder fra turen.
    Klem

    SvarSlett
  2. Artig å få vere med litt på det de opplever. De får lære mykje, sjølv om de hadde in ordknapp guide. Så bra at de organiserer slike turar!

    SvarSlett